Jeg ser at du skriver, men det er opp til deg å forklare hvorfor jeg skal bry meg om å lese det.Sitatet er hentet fra Tonjes rettledning til nye bloggere. Jeg er uenig med henne.
Det må være opp til deg som leser å avgjøre om bloggen min er verdt din tid eller ei. Jeg nekter å ha ansvar for ditt velvære, akkurat som jeg nekter å la meg kategorisere. Enkelte ivrer for en inngjerding, noe jeg synes denne tråden bærer preg av:
Vi må definere Bloggen med stor B, kapsle dens vesen, lage et universalkart til pliktoppfyllende etterfølgelse for alle bloggere i all fremtid!Nei. Uenig. Forbannet være forventningene, disse normene som skal begrense vår utfoldelse! La bloggen være fri i form og farge, sier jeg, en tanke jeg demonstrativt etterlever ved å bryte de uskrevne reglene. Du finner ingen linker hos meg. Du kan ikke kommentere innleggene mine. Dette er fluktruter i gjerdet dere setter opp rundt meg.
Jeg er frittflytende i språk, sjanger, tematikk og innhold. Jeg har ingen grunnleggende idé jeg tufter bloggen på. Jeg har egentlig ikke lyst til å kalle det en blogg engang, men snarere - og her stjeler jeg en av mine egne formuleringer:
Et publiseringspunkt for skriverier uten mottakeradresse.
Men så ligger den der, da, på blogspot.com. Da skal det godt gjøres å unngå at dere kaller det en blogg. Og det er greit, det, så lenge dere ikke gjerder meg inne.
Det bør i rettferdighetens navn nevnes at jeg livnærer meg av kommunikasjon. Jeg har vært journalist, redaktør, informasjonsmedarbeider og lønnet retoriker, jeg har snakket og talt, skrevet og forfattet - alt i kommunikasjonens tjeneste. I profesjonelle sammenhenger identifiserer jeg mitt publikum før jeg definerer stilarten som er best egnet til å nå frem til disse menneskene jeg søker å nå.<br>
Men denne analytiske tilnærmingen kaster jeg på sjøen når jeg blogger (eller publiserer fragmenter av en helhet du umulig kan kjenne). For selv om Tonje ikke tror det, så skriver jeg til meg selv.
Men hun kan få kikke meg over skulderen hvis hun vil.